Musikkavisen review:
Navnet "Euroboys" høre ganske skremmende ut, ja - men før man rekker å trekke pusten, skjønner man fort at dette fakta er en ny utgave av våre alles kjære Kåre & The Cavemen, og ikke alt annet man skulle tro ut fra navnet.

Gruppa har nylig foretatt noen medlemsutskiftninger, gitt ut en fabelaktig singel, og er snart klare med en ny LP. Ca. et kvarter før midnatt denne lørdagen gikk de på scenen foran et noe glissent, men entusiastisk, Studentersamfunn i Halden.

Kåre & The Cavemen har etablert seg i norsk rocks "elitedivisjon" med sine forgående utgivelser, og da særlig deres forrige album Long Day´s Flight `Till Tomorrow. De debuterte som et taflete surf-instrumentalband i TV-programmet "Direkte Lykke", men har senere beveget seg over et stort musikalsk område. Nå er de klare igjen,med nytt navn og relativt ny besetning, og et mer vokalbasert uttrykk.

Vokalen var forsåvidt det første som slo meg når Euroboys´ første nye låt ble sparket igang. Schreiner stemme var plassert relativt langt "bak" de andre instrumentene, så hans evner som vokalist var ikke så lette å bedømme - men den fungerte som en utrolig, nærmest pipende effekt i den suggererende, halvpsykedeliske rocken, og den forble slik konserten ut.

De virket utrolig tente og flagrende, særlig gitaristen Knut Schreiner og den nye, viltre orgelspilleren (som spilte STÅENDE). Den ferske bassisten virket på sin side noe usikker og isolert, og heller ikke spesielt oppsiktsvekkende på noen måter, egentlig.

Denne drøye timen var for en stor del viet nye sanger som ingen hadde hørt før, men det ble selvfølgelig også tid til noen gamle schlägere. Vi fikk svært gode versjoner av "Filadelfia", "Down The Road Of Golden Dust" og fjorårets EP-låter "1999 Man" og "Party Animal", mens "Scarborough Fair" kom i en utrolig utgave som klart overgikk studioversjonen. Andre høydepunkter var den NY Dolls-aktige "Dirty Hole", pskykedelia-funken "Smashing To Pieces", samt en glimrende instrumental som låt som en krautrock-versjon av Rolling Stones. "Mr. Wild Guitar", fra debuten Jet Age, fikk derimot en oppdatert, upassende behandling hvor de vokale innslagene bare hørtes teite ut.

Men publikum var med!!!!

Euroboys er et band som åpenbart tar dette med "rock" svært alvorlig. De forsøker tydeligvis ikke særlig hardt å unngå små og store klisjéer i tekster og riff, men låter utrolig elegante i sine hopp frem og tilbake i rockhistorien. I sin skjening mellom ulike genres, beholder de fremdeles en basis enten i funky 70-tallsrock (hva nå det måtte bety) eller en episk, soundtrack-aktig spissfindighet som mange andre "retrorock"-band gladelig ignorerer. Musikken deres låter egentlig tvers igjennom som en sommerdrøm. Så også denne konserten. Konklusjonen må bli at Norge ikke huser noe bedre (sammenliknbart) band enn Euroboys akkurat nå.

De nye låtene hadde en overvekt på det vokale og relativt streite, men med "Getting Out Of Nowhere" står vi nok ovenfor en svært spennende norsk utgivelse. Dette var virkelig mer enn jeg torde håpe på fra et funskjonshemmet Kåre & The Cavemen.

Og mens jeg husker på det; Norge har vel ingen bedre gitarist enn Knut Schreiner, heller.

Tekst - Sindre Andersen

Nattguiden (nattguiden.no) review:
Anders Møller har nå satt seg bak trommene, Knut Schreiner synger på flere låter og perkusjonen er borte. I tillegg er det er kommet en gitar til inn i lydbildet til Euroboys. Dette resulterer i et langt tyngre lydbilde fra Knut og co. Gitaren råder nå lydlandskapet i Euroboys, og herr Schreiner er som alltid en trollmann med de seks strengene mellom fingrene. Når i tillegg Anders Møller b a n k e r trommer, så blir det hele ganske så tøfft. Masse influenser fra sen seksti-talls/tidlig søtti-talls rock av den litt tyngre sorten. Det tar litt tid før orgel/el.pianoet kommer ordentlig frem - men fra låta Scarborogh Fair så er dette også på plass.

Hvis noen er redde for at noe av magien til Euroboys har blitt borte så kan man bare ta det med ro, den har bare blitt litt tyngre og tøffere siden sist.

Text: Jostein H.

Pictures from Musikkavisen