Lang plates ferd mot slutt fra Kåre & The Cavemen

Mer modent og mer kjedelig fra instrumental-heltene
Den sprudlende, spontane energien fra debut-platen "Jet Age" er langt på vei borte på Kåre & The Cavemens nye langspiller. I stedet får vi en lang plate som velter seg i 1970-tallsklisjéer med mindre humor enn forrige gang. På "Jet Age" klarte Harestua-bandet å løfte latteren og allsangen. Og det klarer ikke mange med instrumental-pop. Nå er Dick Dale, actionfilmer, Beach Boys, film noir og The Ventures lagt på hylla. Bandet har i stedet plukket opp Jeff Beck, amerikanske panoramaer, Burt Bacharach, light loungejazz og latinamerikanske rytmeløsninger. Det eneste musikalske avviket på platen er singlen "Filadelfia", som det freser rundt. Resten blir noe kjedeligere musikalsk. Mest fordi melodiene til Cavemen går mer på tomgang. Denne gang preges platen av lange, temabaserte sanger som går i all evighet, uten at mye skjer.

Ett eksempel er åpningskuttet "Deliverance", som låter mer som "Ut i naturen" enn den amerikanske filmen "Picnic med døden" som den er kalt opp etter.

Bandet sier at noe av inspirasjonen til å lage "Long Day's Flight 'Till Tomorrow" er hentet i platene til blant andre Air og Mercury Rev. På svært forskjellige måter klarte de to å snu det pompøse, symfoniske fra begynnelsen av 1970-tallet til noe av det mest interessante som kom i fjor.

Kåre & The Cavemen klarer bare delvis det samme. Men i altfor stor grad låter dette 1970-tallet fortsatt syttitall. Kanskje var Cavemen nødt til å forandre seg for å ikke male seg inne i et hjørne etter debuten, men jeg er ikke sikker på om dette er den riktige veien å gå.

KJELL HENNING THON