SONISK SCENE. Kåre & The Cavemen, Astroburger og Dimmu Borgir er norske. Der slutter likheten.

Av Lasse Midttun

Musikken renner ut av høyttalerne, omslutter deg som perfekt temperert vann i et kostbart svømmebasseng. Lyden er fløyelsmyk, balansert mellom instrumentene med tilsynelatende selvsagt egalitet. Et munnspill anslår tonen - vi er på en høyslette med selveste Grand Canyon i bakgrunnen. Et elektrisk orgel får et stikk, før munnspillet igjen overtar. Gitartoner fra en tid da "vibrato" var et selvsagt innslag på forsterkernes instrumentpanel bidrar til følelsen av westernfilmen her ennå ikke helt har nådd spaghettifasen. Cowboyheltene og skurkene kan fortsatt skilles på sine respektive hvite og svarte hatter. Verden er essensielt stillhet, og musikken en raffinering av denne stillheten.

Så skifter musikken karakter. Congatrommer og en litt mer anspent gitartone samt langtrukken sustain fra orgelet forteller oss at vi har panorert kamera til forstedene i en amerikansk by. Det er morgengry og solen stiger forsiktig til en ny varm dag. Verden er ikke god eller ond - men løfterik som den amerikanske drømmen selv. Musikken er mektigere nå, byen våkner. Så smelter byen sammen med området rundt i det det følsomme munnspillet kommer tilbake på banen. Hele verden stiger frem og starter dagen mens hektiske, men forsiktige trommer forteller om et pendlertog i bakgrunnen. Fade. Så et helikopter. Vi har lettet.

Jeg er ikke på kino. Jeg har derimot lyttet til "Deliverance", det første, over åtte minutter lange kuttet på Kåre & The Cavemens siste CD, Long Day’s Flight ‘till Tomorrow. Annen låt heter "Filadelfia" og fortsetter 60-tallsfilmmusikk-konseptet til perfeksjon. Helikopteret avløses av rytmisk og lett gitarspill brutt av tunge riff med hard overdrive. En vokal forteller at man må "to the city now if you wanna get high" og låten øker da også på som en snøball på vei ned bakken. Kåre & The Cavemen, hva kan man si? Når det tredje nummeret er spretne, funky "Down the Road of Golden Dust" som aldri blir Shaft, men absolutt Starsky & Hutch? Det er hvitt, det er velantrukket i slengbukser i lys pastell og det svinger. Gitarguru Schreiner emulerer studiomusikertonen fra ca. 1968 så det er en sann svir for alle seriøse studenter av de seks strengene. å kritisere dette er som på klage på sebraens striper. Musikken henger som et tapet på veggen mellom høyttalerne, et riktig flott tapet.