Vellykket røvertokt

JENS M. JOHANSSON

Ifjor truet Kåre & the Cavemen med å gi seg hvis det ikke klarte å lage et mesterverk av en oppfølger. Bandet kan trygt fortsette.

Kåre & the Cavemens nye cd er hverken lavmælt eller følsomt vakker, og bryter dermed med de toneangivende kreftene i popmusikken i dag. På "Long Day's Flight 'Till Tomorrow" er det ikke snakk om forsiktig lidenskap og urban angst uttrykt i enkle, vevre melodier. Ikke i det hele tatt. Kåre & the Cavemen holder ikke på med undertrykte følelser. Her bobler alt til overflaten. Ingen innfall blir holdt nede, ingenting er gjort med forsiktig måtehold. Kåre & the Cavemen er en vidunderlig hvirvelvind av villskap, akkurat som de var på suksessalbumet "Jet Age" fra 1997.

Likevel er det lite annet enn den respektløse holdningen som Kåre & the Cavemen har felles med seg selv etter to år. "Jet Age" var en imponerende hyllest av surfgitaristene som herjet tidlig på 1960-tallet, og inneholdt blant annet en strålende bølgeversjon av "Hava Negilah", en versjon som ble gjort kjent da Kåre & the Cavemen slo gjennom som husorkester på Anne-Kat. Hærlands tv-program "Direkte lykke". "Jet Age" ble nominert til Spellemannprisen i kategorien beste rockealbum, men vant ikke. Nederlaget førte til at bandet gikk i protest, og sa med muhammedaliansk ubeskjedenhet at de burde ha vunnet fordi de hadde laget et av norgeshistorien tre beste rockealbum. Senere stilte Dagbladet vennlig opp da bandmedlemmene sa at de ville gi seg hvis de ikke klarte å lage en oppfølger som var et mesterverk.

De har brukt to år. Og på de to årene har bandet blitt cirka ti år eldre. Fortsatt stjeler Kåre & the Cavemen som ravner, noe de innrømmer selv, men det er ikke lenger begynnelsen av 60-årene som gjelder, men starten på 70-årene. Og bandets frontfigur, den eminente gitaristen Knut Schreiner, viser at han behersker denne epoken like godt. Du kan høre toner som minner om Carlos Santana før han fikk en eller annen krise og begynte å lage "Love Ballads", eller Frank Zappas lekne gitarinstrumentaler, eller en annen med god tilgang til en wah-wah-pedal. Og det spares ikke på noe: Fløyter, sitar, rullende orgel, munnspill, blåsearrangementer - gjerne alt på en gang. Likevel drukner aldri melodiene. For på mystisk vis, eller kanskje rett og slett fordi de er gode musikere, klarer de å holde orden på innfallene.

Ett råd: Spill høyt!