Har jeg noen gang blitt mer positivt overraska over ei plate? Neppe. "Long Days Flight ’Till Tomorrow" er faktisk den vitaminsprøyta norsk rock sårt trengte akkurat nå.

Kåre & The Cavemens debutalbum "Jet Age" må være det mest meningsløst oppskrytte albumet i norsk rockhisorie. Det var helt OK, verken mer eller mindre. En soleklar treer på terningen, om vi hadde holdt på med denslags. Men dette? Er noe helt annet. Jeg understreker: Noe helt annet.

Fabelaktig flott
Mens dette bandet for to år siden bare fikk meg til å tenke på dårlig krim med Tony Curtis og Roger Moore, er referansene nå av ganske annet kaliber. Her er fullt hammond dance party, dypdykk i acid jazz-havet, akkordprogresjoner Donald Fagen (Steely Dan) ville nikke gjenkjennende til, noen sinnsykt hektende riff; helt i "Satisfaction"-klassen, tromboner & trompeter & saxofoner slik James Pankow ville de skulle låte i Chicago Transit Authority - puh!

Kåre & The Cavemen stjeler rått, men i så små porsjoner at det aldri blir noen opphavsrettsfare. Og viktigere: De gjør det så fiffig, med en sånn stil at jeg blir helt målløs. Billy Corgan (Smashing Pumpkins) får seg noen runder, og last train to Clocksville-riffet! Wow! To stettglas og tørr champagne, takk!

Om noen sier til deg: "Jo, jeg hører det er rock. Men hvor er sangen?" Lat som du ikke hører.

On the road again!
Kåre-soundet er som du forstår blitt herlig variert, men først og fremst hviler det på to unge herrer og deres instrument. Per Øydirs forskjellige keyboard-varianter og Knut Schreiners rasende elegante omgang med sine gitarer. Samarbeidet dem i mellom i "Filadelfia" er av den magiske sorten. Og best av alt: Her er så lite lyd-duppeditt-fiksfakserier innblanda at det burde være lett match å framføre musikken live.

Kåre & The Cavemen over Kongeriket! Nå!

ARILD RØNSEN