Nostalgi for evigheten
STEIN ØSTBØ

Stilbevisst, genrebevisst og ikke minst selvbevisst. Slik låter det når Kåre The Cavemen presenterer sin andre instrumentale kompaktdisk.

Ambisiøst er bare fornavnet på platen. Tidsmessig skriver vi tidlig syttitall. Surfebølgen har lagt seg, og Kåre Co. tar frem syretablettene og lykkes i en vesentlig ting - å blande inn et vell av genreelementer, men likevel komme ut med en helhetlig plate. Dette er en hel tidsepoke kapslet inn i en moderne (og svært lekker) produksjon.

Åpningslåta «Delieverance» har ekkoet fra en av Leones klassiske spaghettiwesterns, «Transatlantic Phonecall» kjører doble gitarer i beste Allman Brothers-tradisjon, Doors-faktoren i «Invisible Horse» er nesten påtrengende, nederlandske Focus spøker i kulissene på «Down The Road Of Golden Dust», men de virkelig pompøse prog-faktene får ikke utløsning før i «In Farfizium».

Stort spenn
Der Knut Schreiner vrenger opp fuzzen det ene stedet, nærmer for eksempel tittelkuttet seg en unik estetikk a? la Air. Spennet er med andre ord stort, men aldri sprikende. Bare talenter med autoritet og solid tro på seg selv kan gjøre akkurat det.

Flinke tyver er gutta uten tvil, selv om innledningen til «Black Fez» er et direkte ran av grunnkompet til Smashing Pumpkins' «Ava Adore».

Lydtablåene er svære og nærmest visuelle, uttrykket mer kompakt enn forgjengeren «Jet Age». Kjedelig blir det aldri. Det skjer alltid mye i en sang fra Kåre The Cavemen, dessuten byr instrumenteringen på den ene lekkerbiskenen etter den andre bak Schreiners førende gitar, enten det dreier seg om sitar, melodika, vibrafon eller et godt, gammeldags Farfisa-orgel.

Nytelse
Spesielt første halvpart av den «vanskelige» andreplaten er en ren nytelse for lytterne og en maktdemonstrasjon i band-dynamikk med lydbilder som er sanseløst fulle av nettopp sanser, følelser og stemninger.

Det er bare å gratulere et band som har lykkes i noe så unorsk som å skape og være en hel genre i seg selv.