Sint gitarmoro

5/6

* Energien, kreativiteten og de drivende melodiene er tilbake hos det som var Kåre & The Cavemen. Det hjelper visst å krangle når man skaper rock.

Det føles som om de har vært der bestandig, men dette er nå en gang bare Euroboys' (tidligere Kåre & The Cavemen) tredje bidrag til den norske rockehistorien.

Sannsynligvis er det også deres beste.

Etter den popsprudlende, 1960-talls inspirerte instrumentaldebuten «Jet Age» i 1997, skuffet rockerne fra Harestua med den langt mer episke, melodisk anonyme og tamme oppfølgeren i fjor. Salget gikk da heller ikke særlig bra.

Nå virker imidlertid energien og den aggressive spillegleden - som jo alltid har vært kjennetegnet på scenen - å være tilbake for fullt i studio også. EP'en «1999 Man» bar bud om et mer vokalorientert og tøffere uttrykk. Dette slår nå ut i full rockeblomst.

Åpningslåten «All Of My Money» velter over av dyriske gitarer, så følger et overraskende lite pianostykke før det smeller igjen i «Dirty Hole». Bandet har tydelig funnet sin stil her, med et klart utgangspunktet i riffbasert rock og garasje, uten at det setter grenser for Knut Schreiner og resten av gjengens lek med for eksempel funk, munnspill og jazzblåsere i tillegg.

Slik jager gitaren platen fremover, og evnen til å dra opp riktige rifftunge rockelåter som pakkes inn i et fyldig drivende, men samtidig variert lydbilde, er svært imponerende.

Historisk sett har stridigheter i rockeband ofte gitt de beste resultater. Det gjelder sannelig for Euroboys også, selv om avslutningslåten, som er den eneste innspilt med bandets nye besetning, ikke står noe tilbake fra resten.

Høydepunkter: «Stockholm», «Nice For A Change», «Come On In og Your Time Is Up».

ROBERT GJESTAD