Hvirvelvinden som løyet

JENS M. JOHANSSON

Det var dessverre mer enn navnet som forsvant da Kåre & the Cavemen ble Euroboys.

De passet perfekt for hverandre, programleder Anne-Kat Hærland og husbandet Kåre & the Cavemen. Forenet av en selvfølgelig selvsikkerhet, flyttet de vestkantironien inn på da nyetablerte NRK 2 med programmet "Direkte lykke". De var det godt voksne, men velvillige tv-anmeldere kalte "et friskt pust". Det spørs vel om noen av dem kan kalles det lenger.

Dempet lek. På sin tredje fullengde-cd (om enn litt kort denne gang) har Kåre & the Cavemen valgt å bruke sitt internasjonale navn - Euroboys - også i hjemlandet. Dessverre kan det synes som noe av det særegent cavemanske har forsvunnet i samme slengen. Der Kåre & the Cavemen lekent og obsternasig forholdt seg til sin kulturhistoriske fortid, som Monkees på syre eller "Hava Negilah" i surf-versjon, der sliter Euroboys med at musikken deres høres ut som straight, vanlig rock. Årsaken kan ligge i de interne stridighetene som holdt på velte hele plateprosjektet og som har ført til at bare to av de opprinnelige medlemmene i Kåre & the Cavemen er igjen i Euroboys. Eller kanskje skyldes vanligheten at instrumentalbandet Kåre & the Cavemen ikke eksisterer lenger.

Euroboys har vokal på nesten alle sine sanger. Og det kan nesten virke som om Euroboys tidvis har måttet begrense den melodiøse lekenheten for å få rytmen i tekstene til å passe inn, det er i hvert fall noe som har lagt en demper på leken. Bølgene er ikke lenger høye nok til å surfe på. Og hvirvelvinden av villskap har løyet.

Ikke helt Quentin. Selvfølgelig finnes det unntak. Den funk-psykedeliske "Nice for a change" beviser til fulle hva det var som fikk anmeldere til å sammenligne bandet med filmregissør Quentin Tarantino og hans evne til å lage humørfylt, fremtidsrettet nostalgi. Det samme gjelder deres Doors-aktige tolkning av Simon & Garfunkel-hiten "Scarborough Fair" fra 1966. Og det går heller ikke an å anmelde denne gruppen uten å nevne gitarist Knut Schreiners virtuose kvaliteter, uansett hva gruppen kaller seg.

Men selv ikke Schreiner klarer å løfte "Getting out of nowhere" slik at den tar av. Musikken blir sjelden skikkelig fengende, skikkelig rå eller skikkelig uskikkelig. Ikke skikkelig dårlig heller, for den saks skyld. Ikke skikkelig kjedelig engang. Bare ganske vanlig og straight.