Knut og gutta: Stadig tøffere

BERNT ERIK PEDERSEN

Knut Schreiner har mer å si enn noen gang: Her synger han på åtte av 11 spor. Det markerer avstand til instrumentalbandet Kåre & The Cavemen, og gir identitet til rockbandet Euroboys. Som nå består av Knut Schreiner (sjef), Anders Møller (trommer), og tre nye med teite liksomnavn («Stefan Rockmann». Ho ho ho).

Bortsett fra en låt er plata spilt inn av det opprinnelige Kåre & Cavemen før de gikk i oppløsning. Så kan man tolke hva man vil inn i det spente, paranoide, foraktfulle soundet som preger «Getting Out Of Nowhere». Borte er den drømmeaktige feelgood-faktoren fra «Long Days Flight 'Till Tomorrow», 1999s beste norske rockplate. Først låter «... Nowhere» litt tynn og tørr og kald i sammenligning, men dette er en album som vokser og som til alle rockisters glede «bør spilles høyt». Blant jazz- og funk-referansene uttrykkes tydelig bandets kjærlighet til garasjerocken fra 60- og 70-tallet (bl.a. gjennom en cover av Iggy og James Williamsons «Master Charge»).

Først og fremst preges plata av gitaren til Knut Schreiner, som blir stadig tøffere. Fra Doors-aktige løp til kontant riffmakeri til skimrende vegger av fuzz, uten at det noen gang blir gitaronani, framført med samme arroganse som snerten i Schreiners litt veike underdog-stemme: «Everybody hates you when you're going down», synger han, «smash it to pieces and throw it away», synger han, «Hva fan ska vi gjøra», sier stemmene på «Stockholm», samplet fra «Dom kallar oss mods». Denne desperasjonen og lengselen etter noe annet fanger Euroboys mesterlig på «Getting Out Of Nowhere». Norsk rock er på klar opptur nå, og Schreiner og hans gutter er fortsatt øverst.