Noen ganger funker det, andre ganger ikke.

Euroboys (bandet tidligere kjent som Kåre and the Cavemen) og Cato Salsa Experience lener seg mot rock av noe eldre dato. Utgangspunktet kan synes likt, men skal si resultatene har blitt forskjellige.

sonisk scene

Euroboys har så langt vært eksponenter for instrumental rock med klar sekstitallsforankring, sånn litt filmmusikk, litt Shadows. Getting Out of Nowhere er deres første langspiller som også inkluderer vokal, og det knytter seg unektelig en god del forventninger til denne platen. Besetningen har forandret seg en smule siden sist, men frontfigur Knut Schreiner er naturligvis på plass med brei benføring og store ord.

Det som ble den store overraskelsen med disse to skivene fra Cato Salsa Experience og Euroboys er at det er Cato Salsa gjengen som kommer med den groovy gitarskiva, på en måte er A Tip for a Good Time platen som det hadde vært naturlig å forvente at Euroboys kom med. Her skytes det fra hofta med Stooges/MC5 energi, mens Euroboys roter seg litt bort i noen britiske indie-greier.

(...)

Så var det Euroboys da. Med Getting Out of Nowhere står de fram som en mer tradisjonell rockecombo enn tidligere. De har altså gått for vokal, og de har prøvd å lage en avansert plate. Allerede første sporet gir signaler om at dette skal være litt krevende med sine arty brudd og sin seige oppbygging. Det som er litt forunderlig er at lyden og låtene virker veldig britiske, uansett hvor mye Stooges og sånt det påstås at de har hentet inspirasjon fra. På godt norsk er det rett og slett temmelig kjedelig. Det blir flinkis-musikk, hvor det gode gamle Kåre and the Cavemen-drivet er søkk borte. Når er det greit at band finner på å gå nye veier, men dette høres stadig vekk ut som et litt slapt Oasis eller liknende.

Og det blir dessverre ikke annet enn patetisk da det stadig vekk i presseskrivet refereres til den opprivende innspillingsprosessen som holdt på å velte bandet. Euroboys er vel ikke akkurat et band som ville skape så fryktelig store overskrifter og gråtende fans om de skulle ha gått hvert til sitt.

Plata er ganske enkelt kjedelig. Har man fulgt bandet en stund så vet man at de er svært dyktige musikere, og at de har laget en rekke bra låter, men Getting Out of Nowhere lyder og føles som et britisk indieband med en kjempesuksess bak seg, og en svær sjekk i lomma til å lage en genial oppfølger.

Med Getting Out of Nowhere har Euroboys oppgradert seg mot en mer helstøpt rockeband-greie, ikke bare et band med liflige gitar riff, men de har samtidig rota seg litt bort.

Morten Abrahamsen