Kvass og følelig rockeferd

Øyvind Lien

Diverse omstendigheter har gjort det umulig for oss å anmelde den nye skiva til Euroboys (ex Kaare & The Cavemen) før nå, flere uker etter at plata kom i salg. Men når anledningen først byr seg, er det imidlertid ikke vanskelig å konstatere at plata så absolutt er den meste spennende i karrieren til bandet fra Harestua.

«Getting out Of Nowhere» skiller seg på flere måter ut fra bandets to foregående utgivelser. For det første representerer den et farvel med bandnavnet Kaare & The Cavemen og tre av gruppas medlemmer, Kåre Joao Pedersen, Dag Gravem og Per Øydir (alle spiller imidlertid på plata), dernest er den et farvel med bandets nokså rendyrkede instrumentalmusikk, og sist - men ikke minst - representerer den en vending mot en atskillig råere og røffere rock.

Frontmann Knut Schreiner, som nå helt og holdent har tatt styringa i gruppa, sa nylig i et intervju med vår avis at plata skal «mobbe deg, dytte deg, klore deg og provosere fram en reaksjon». Og sant å si er han inne på noe der, for etter noen seige runder med skiva, er det nettopp det jeg personlig har opplevd. Fra i starten å tenke sånn «hva er nå dette for noe?», sitter jeg nå med følelsen av å delta på ei svær, organisk musikalsk reise. «Getting out Of Nowhere» er kort og godt ei vokseskive av de helt sjeldne, og jeg har attpåtil fått sterk sans for Knut Schreiners lett smale og tynne vokal. Ja, faktisk fungerer stemmen hans helt ypperlig til nettopp denne musikken.

Ok - hva er det så Euroboys byr på denne gang? Jo, et stykke magisk rockemusikk, ei blanding av det nakne og enkle med det kolossale og komplekse. I det ene øyeblikket tilbys du snertne, langstrakte melodilinjer, i det neste har bandet surret deg fast i et intrikat nett av psykedelisk paranoia. Knut Schreiners gitar dominerer også denne plata, om enn på en annen måte enn før. Han har ingen begrensninger som gitarist, men overdriver heldigvis aldri mer enn det som bør være tillatt innenfor en musikk som bærer sterke aner til garasjerock fra 60- og 70-tallet. Riffene hans er vanvittig tøffe og effektive, soloene akkurat passe lange og fuzzdrivet irriterende deilig. Musikken treffer deg like godt i hodet som i kroppen. Og spill den for all del på høy guffe!

Det første inntrykket av noe tynt og lettvint, blir gradvis erstattet med en følelse av noe som vokser seg større og større. I skrivende øyeblikk sitter musikken som limt i hjernebarken der den - jepp, nettopp dytter, klorer og provoserer. Jeg skal ikke geniforklare denne platea, men må konkludere med at Schreiner & Co fortsatt befinner seg ved roret på ei norsk rockeskute som i stadig større grad beveger seg i dristige farvann.