En groovy rock-trip

5/6

Albumet «Getting Out Of Nowhere» med norske Euroboys mangler ikke mye på å være en fullkommen rock-trip av det rastløse, sugende, mørke og groovy slaget. Anført av gitarhelten Knut Schreiner, som nå også endelig har påtatt seg rollen som kul, tilbakelent og passe arrogant vokalist, har Euroboys levert et tidløst album som innimellom får gåsehuden til å stritte.

Kåre & The Cavemen er historie, men «Getting Out Of Nowhere» er Harestua-bandets siste innspilling, før Schreiner og Anders Møller valgte å skille lag med Kåre Joao Pedersen, Dag Gravem og Per Øydir. Mulig Schreiner og Møller føler det annerledes, men albumet utgjør et ruvende farvel med norsk rocks mest originale band på siste halvdel av 90-tallet.

Det skyldes ikke bare at Schreiner har eliminert savnet av en vokalist: «Getting Out Of Nowhere» er mer direkte, strammere og langt mindre innadvendt i formen enn de instrumentale albumene «Jet Age» og «Long Day's Flight 'Till Tomorrow».
Det filmatiske og elektriske elementet er med andre ord tonet kraftig ned til fordel for mer rendyrket klassisk rock med en dyster og møkkete 70-tallsaura fra tiden etter at hippieromantikken, mystikken og illusjonene var borte.
Euroboys har rett og slett lagt inn et tyngre gir og skrudd opp volumet og tempoet, med gitargud og riffmester Schreiner som autoritær sjåfør.
Jeg fryser på ryggen av stilsikre kanonlåter som den rullende «Turn That Sound Up», duvende «Nice For A Change», kontante «Dirty Hole», sugende «All Of My Money» og snerrende «Stockholm».
Selvbevisste Knut Schreiner kan sin rockhistorie, og sammen med et Euroboys - som ikke lenger finnes i denne utgaven - leverer han rock av internasjonalt format på «Getting Out Of Nowhere».
ESPEN A. HANSEN