Kjetil Olaussen, 15/07

[Hot Rod/Virgin] Etter fjorårets kommersielle nedtur med "Getting out of Nowhere", så Euroboys, tidligere Kåre and the Cavemen, sin status som nasjonale rockikoner falle proporsjonalt med sviktende salgstall. Dette på tross av at bandets åndelige leder, Knut Schreiner, hevdet at han hadde laget sin beste plate noensinne.
7/10

Frustrasjonen bredte seg, de selvsikre fjesene forsvant fra mediebildet de tidligere hadde behersket til fulle, og i manges øyne lignet de en dekadent gjeng av selvhøytidelige never-was¿. Når de nå er tilbake med en ep som kun utgis gjennom trendblekka Hot Rod, kan det virke som om de tar den fallende statusen med knusende ro, og i stedet konsenterer seg om det de gjør best: å legge asfalt over fordums opptråkkede stier for å kjøre i toppfart over musikkhistorien.

Hva var det som skjedde med Knut Schreiner & Co etter utgivelsen av "Getting out of Nowhere"? Lederen farget og klippet håret, han var blitt en smule blekere siden sist, opplevde sviktende salgstall og færre entusiastiske tilskuere på sine beryktede konsertopptredener. Brikkene falt ikke like lett på plass som før.

Nå hadde de noe å bevise (havnet de ikke litt på defensiven?!) og de sviktet den store hop av norske platekjøpere som ikke var komfortable med den nye sounden. Euroboys var ikke nødvendigvis en videreføring av Kåre and the Cavemen, men et forsøk på å starte om igjen. Litt humoristisk vil noen kanskje si det var dårlig karma i Cavemen som ga dem et nytt liv i Euroboys. Tja, hvorfor ikke? Uansett.

Denne nye ep'en avslører et band som er på leting etter en ny identitet. Hot Rod ep er intet annet enn en schizofren opplevelse, der enkeltlåtene sparker fra seg, men der helheten lider under viljen til å eksperimentere med nye uttrykk. Denne ep¿en bør således ses på som en mellomlanding: de er i ferd med å komme seg ut av ingenmannsland. Igjen.

En liten ripe i lakken er det òg, at den sterkeste låta her er skrevet av tokløveret Wolltmann og Schimmel fra King Midas. "Comme si Comme" sa står i gjeld til det tyngre Bowieland, men står samtidig veldig sterkt på egne ben. Dette må være en av de sterkeste pop-låtene som er skrevet av et Oslo-band de seneste årene. "Double Life" bygger videre på gammelt materiale, men det evnes å gi det et helt nytt liv ved hjelp av elektronika, beats og en dvelende, jazzlike stemning, ikke milevis unna den Miles Davis skapte på sitt legendariske '69-album "In A Silent Way".

Bandet klarer dog å levere enn sterk søknad om igjen å få trone på toppen av norsk rock. Ikke umulig dèt. Selv sier de at det ikke handler om hva man spiller, men om hvordan man spiller det. La oss håpe disse visdomsordene kan hjelpe dem på veien, selv om det akkurat for øyeblikket kan synes motsatt.

For å få tak i denne skiva må du ta turen til Narvesen. Se etter Schreiner utkledd som sado-dame.