Tilbakelente rockegutter

5/6
Av Asbjørn Bakke

EUROBOYS
Soft Focus
(Virgin/EMI)

Gjenreiser den utskjelte og glemte softrocken.

Knut Schreiner har tatt ut sin mørke machoside som Euroboy i Turbonger. Siden forrige Euroboys-album, mørke og mugne "Getting Out Of Nowhere" (2000), har han hamret ut høyfrenetisk rock'n'roll foran et energisk kjempepublikum.
Dessuten har han nylig lekt Kiss-rocker i prosjektet Black Diamond Brigade. Kanskje det er grunnen til at hans andre hovedprosjekt, Euroboys, beveger seg mot et stadig mer varmt og feminint uttrykk.

De ga oss sitt første alvorlige hint med sin versjon av Simon & Garfunkel-hiten "Scarborough Fair" i 1998, og nå tufter de et helt album på amerikansk viserock à la 1970. Her finnes ikke spor av Turbonegers lærsvette, aggressive testosteronrock. "Soft Focus" lever opp til tittelen og duver tilsynelatende bekymringsløst fremover - som en solskinnsdag på stranden.

Retrorocken har stått sterkt de siste ti årene. Den har hatt sine høyst aksepterte kilder, i hovedsak enten de tre B'ene (Beatles, Byrds og Beach Boys) eller den skitne garasjerocken til MC5 og Iggy Pops Stooges.

Derfor er det en modig dreining Euroboys tar. America, Doobie Brothers, Bread, Jackson Browne, Stephen Stills og andre støvbelagte mykiser har ikke vært de hippeste navnene blant rockegutter de siste 30 årene. Modig også fordi det er vanskelig å rocke sakte og hyggelig. Et så saktegående album som "Soft Focus" krever mye av både låtmaterialet og formidlingsevnen, særlig når melankoli ikke er en ønsket kvalitet. Det er kort vei fra myke toner og tilbakelent kos til det glatte og søvndyssende kjedelige. Euroboys balanserer fint, mest av alt på grunn av den musikalske nerven Harestua-guttene besitter. Det er ikke vanskelig å høre at det har vært jobbet hardt for å skape den avslappende atmosfæren på "Soft Focus". Det sier mye om deres evner og ambisjonsnivå at gruppen som ble en norsk instrumental-sensasjon som Kåre & The Cavemen, nå gir ut et album som legger stor vekt på vokalharmonier.

De har ikke glemt instrumental-kunsten, og et av albumets flotteste øyeblikk er den lille, smektende lekkerbisken "Topanga", der Schreiner demonstrerer sin gode smak som gitarist. Den etterfølges av albumets raskeste låt, singelhiten "One-Way Street" (et nikk mot Crosby Stills Nash & Young-albumet "Four Way Street", kanskje?). Med sine parallelle gitarer og vokalharmonier har denne herlige og yre radioslageren fått undertegnede til å hente frem igjen en annen glemt artist fra tiden før Euroboys-guttene ble født: britiske Wishbone Ash og dere klassiske album "Argus" fra 1972. Men Euroboys bygger på fortiden, de kopierer ikke. Dette er et album tuftet på genuin historiekunnskap, og oppleves ikke som et lettvint trendhopp.

Mellom åpningslåten, den like radiovennlige "Break Away", og den avsluttende sløv-psydeliske "Crystal Pipeline" ligger ytterligere ni detaljrike og varierte låter. Bare litt over halvveis, ved "24 Years" og "Good Enough For Now", er albumet i nærheten av å gå i stå. Men det gjør det ikke.

Soft-fokus var en utbredt fotografisk mote på 1970-tallet. Men Euroboys unngår å lage sin musikalske parallell til føleriet i "vaselin på linsa"-bildene. Til det har de rett og slett for god smak. Dessuten er det aldri tvil om at dette er et gitaralbum. "Soft Focus" er myk, ja visst, men bløt blir denne platen aldri.

11 låter, spilletid: 51.34