John Erik Frydenlund
:)

Det hagler med Amerika-referanser i omtalene av denne skiva. Det virker som hvert bidige band som gir treff på “70’s” på All Music Guide er en relevant referanse. Slik er det ikke fatt. Euroboys har ikke ukritiske våte drømmer om “Amerika”, til forskjell fra campingvognlaster av norske artister (og journalister!!!) som har dratt til Junaiten for omsider å lage ei “skikkelig” plate – hva som har hindret dem i det sistnevnte her hjemme, forblir et mysterium. Euroboys er mer enn hjemme i sitt eget studio, Crystal Canyon, på Løkka i Oslo, og her leker de ikke verken amerikansk vestkyst eller engelsk klassisk pop, de gjør begge deler på sitt eget vis. Dette er pop (intelligent sådan, men likkavæl), ikke tørrjukking over spesialutgaver av Mojo. Jo visst er det milde drag i lufta av både 70-talls Laurel Canyon og litt mer hektiske, ikke fullt så idylliske virkeligheter, joda, det er gitar”twang” og alt det der, imaginære soundtracks til “beach-filmer for a jilted generation”, CSN på Woodstock, og Four Way Street blir til “One-Way Street”, kan man si. Men det er mer: En forholdsvis filminteressert kollega nevner pussig nok Teenage Fanclub som assosiasjon til åpningssporet “Break Away”, og ved nærmere ettertanke skjønner jeg hvorfor. “Alle” vet at denne gjengen elsker den forsumpede skjønnheten i Big Star, noe som også kan høres, og dæven dundre: i et intervju med et magasin du kun finner på taper-steder (jeg har vært der, ja), nevner også Schreiner Gallagher & Lyle i sin “guide til amerikansk vestkystrock”, vel vel, neppe Schreiners ingress, dette, men at noen skulle løfte på hatten for de gamle engelske ringrevene forbløffet i hvert fall meg. I tillegg: Schreiner er fortsatt den eneste gitaristen jeg har sett som kan gjøre vindmølla til Pete Townshend – uten at det blir pinlig. Men Schreiner til side nå, selv om han er sentral, og frontfigur: Euroboys er et band, og de har fått et stort løft av Mats Engen på bass og vokal (atskillig mer autoritet enn Schreiner, selv om også han fungerer), og den skrubbsultne og nifst dyktige gitarbikkja Trond Mjøen. Maestro Møller på trommer og perk er et blondekledt godstog og Erling Norderud-Hansen på sånne tangentgreier sørger for Christine McVie-effekten. “Softrock” heter visst det Euroboys holder på med nå. Jeg aner ikke hva softrock er eller liksom er ment å beskrive, men kan i hvert fall fastslå at det ikke er det samme som FM-rock. Jeg slet lenge med denne plata – jeg likte, men skjønte ikke hvorfor, skjønte ikke engang hva jeg likte, for ærlig talt var det få melodier som hang fast i hodet, selv etter mange gjennomspillinger. Trodde jeg, da, inntil besøk av kjæresten og tid til å la Soft Focus gli sånn gjennom natta som den er tenkt å gjøre. Da satt den, og jeg husket plutselig veldig godt akkorder og harmonier som hittil hadde vært bare mildt til stede. Dette er en “grower” – kanskje ikke så umiddelbar, men jeg er redd den vil støye fra mangen liten balkong utover sommeren.