Myke Euro-gutter

5/6
Kjetil Wold

«Soft focus» er en plate du slikker mangefarget softis til: En plate du har med deg på stranda og som kiler deg dunlett i forhåpentlig solsvette ører.

«Soft focus» er Euroboys' fjerde album - og bandets klart mykeste og mest kommersielt tilgjengelige til nå. Gitarist Knut Schreiner & Co. er denne gang stilmessig påvirket av amerikansk mykrock, av den musikalske tankegangen til bandene og artistene fra den solsvidde og kommersielt veltilpassede Los Angeles-scenen på begynnelsen og midten av 1970-tallet.

Rytmer og harmonier er myke - og de akustiske 6- og 12-strengers gitarene er vel så framtredende som Schreiners elektriske gitar. Slik sett er bandet knapt å kjenne igjen. Euroboys har tatt et langt sprang fra den iørefallende og instrumentalbaserte gitarrocken på debuten «Jet age» (1997) - gitt ut under bandnavnet Kåre & The Cavemen, og den dystrere og mørkere rocken på «Long day's flight till tomorrow» (2000).

Annerledes
Vudert fra utsiden er det lett å anta at den lyse og tilsynelatende lette tonen på «Soft focus» er nødvendig terapi for unge herr Schreiner etter de siste par årenes intensive turnering og platejobbing med gjenoppståtte Turboneger - kongerikets kanskje mest hypa og overvurderte band. Det musikalske fokus er i alle fall totalt annerledes. Ingenting av Turbonegers bredbeinte og testosteronfylte guttefantasirock er å finne igjen på «Soft focus».

Til gjengjeld hører du lyden av amerikanske softstorheter som Crosby, Stills & Nash, Poco og til og med litt Eagles og midtsyttitalls Beach Boys - alle sammen kjørt gjennom Schreiners retrorockvaskemaskin på 1200 grader og spyttet ut i form av softrock for en ny sommer, sommeren 2004.

Åpningssporet «Break away» er en spretten radiopopper: Lys, lett og leken. Stemmene til Schreiner, Mats Engen og Trond Mjøen eltes elegant sammen - og midtveis er det også gjort plass til en av albumets få el-gitar-soloer med litt fres. Neste låt, «Sleep' till tomorrow», angir et stemningsskifte. Den akustisk gitar-drevne balladen hviler på et enda mykere underlag, men den hviler også på et melankolsk fundament. Meldingen er klar: Også partygutter trenger å sove en gang i blant. Vi får ikke med oss alle festene.

Resignasjon
«Soft focus» er faktisk best når elementene av solsvidd ettermiddagsmelankoli og bittersøt resignasjon blandes med de tilsynelatende overfladiske og livslette rytmene og harmoniene. Det skjer på både «Fears be gone» og «24 years». «I see that the good times have faded away» lyder det bittert i sistnevnte før harmoniene setter inn.

Ved første og andre gangs gjennomlytting fant jeg «Soft focus» ganske hul og overfladisk. Men under den solvarme overflaten lurer mørkere spenninger og stemninger.

«Soft focus» fortjener respekt og oppmerksomhet.