4/6

Luftig og florlett, hårfint balanserende på grensen mot det likegyldige.

Mye har vært snakket om California-innflytelsen på dette Euroboys-comebacket, men det er egentlig bare delvis korrekt. Riktignok er låtene bygd opp rundt samme halv-psykedeliske og atmosfæriske lest som Brian Wilson og David Crosby, men Knut Schreiner & Co. er smarte nok til ikke å bli kopister. I stedet tar de en europeisk tilnærming til den amerikanske vestkysten og plasserer seg like nær Teenage Fanclub («Break Away»s første strofe er et rått tyveri av {lcub}note{rcub}1 «Neil Jung!») og estetikken til Air og Radiohead i uttrykket, som de hermer etter de californiske mesterne. Euroboys savner sårt en god vokalist, som kan gi dybde til de fløyelsmyke melodiene sine. Uten en slik, blir låtene lett travende i samme tempo og humør, samme hvor sødmefylt det kan låte. Ytterst behagelig til tider, men ingen sommer-klassiker annet enn i små doser.

STEIN ØSTBØ